For omtrent ti år siden forandret Louises liv seg drastisk da hun nesten døde på grunn av en ulykke i stallen. Louise gikk fra å ha tre alvorlige hjerneblødninger og et kraniebrudd – til å delta i store internasjonale dressurkonkurranser og vinne en sølvmedalje i Paralympics. For å lykkes med en så enestående prestasjon, måtte Louise revurdere og endre livsstilen sin fullstendig.

I en alder av tre år satt Louise på hesteryggen for første gang. Det var i salen foran faren hennes, i byen Eskilstuna i Sverige, hvor hun vokste opp. Senere, da hun var omtrent ni år gammel, begynte Louise å ta timer ved Eskilstunas rideklubb og tilbrakte somrene med å ri på Gotland sammen med bestevenninnen. 

– Det er vanskelig å si hva det var som fikk meg til å fortsette med hestene. Det bare ble mer og mer. Somrene på Gotland sammen med bestevenninnen involverte mange hester, så livet mitt dreide seg etter hvert om det. 

Det var imidlertid ikke en selvfølge at Louise skulle bli en dressurrytter. I begynnelsen av karrieren drev hun med både dressur og sprangridning. I en alder av 15 år kjøpte hun en liten halvblods som hun konkurrerte i sprangridning med. Etter hvert som interessen for hester økte, dro Louise til Tyskland for å jobbe for sprangrytteren og OL-medaljevinneren Karsten Huck. På dette tidspunktet jobbet Huck sammen med dressurrytteren Jürgen Koschel, og etter en stund på anlegget, byttet Louise og begynte å jobbe for ham i stedet. Det var ikke før dette at hun la sprangridningen på hylla og satset alt på dressur.

Ulykken

Kjærligheten til dressur ble mer fremtredende etter tiden tilbrakt i Tyskland, og Louise jobbet også som dressurtrener i Sverige før den forferdelige ulykken som skulle endre hele livet hennes skjedde. En dag i 2011 var Louise og datteren hennes i ferd med å hente hestene fra innhegningen til stallen hjemme på Gotland. Louise var akkurat i ferd med å lede den siste hesten, som også var den snilleste i stallen, da han ble skremt og landet på føttene hennes.

– Jeg satt helt fast og prøvde å få henne bort fra meg. Og da hun hoppet igjen, tok hun meg med seg. Jeg satt fast mellom hestens fot og bryst og kunne ikke røre meg, så da hun hoppet over meg, falt jeg hjelpeløst bakover, landet på ryggen og slo bakhodet i bakken.

Louises siste minne før hun besvimte i noen minutter, er fargen på tregrenene. Først er de grønne, og i neste øyeblikk endrer fargen seg, og de er ikke grønne lenger, men brune og gule. Etter det kunne hun ikke snakke eller bevege armene sine lenger.

– Datteren min som var med meg, trodde jeg var død, men det husker jeg ikke i det hele tatt.

”Jeg satt fast mellom hestens fot og bryst og kunne ikke røre meg, så da hun hoppet over meg, falt jeg hjelpeløst bakover, landet på ryggen og slo bakhodet i bakken.”

– Louise Etzner Jakobsson

Dette skjedde i august og den store folkefestivalen kalt middelalderuken fant sted på Gotland, med mange mennesker som besøkte øya. Men da Louise sin datter ringte etter ambulanse, var det ingen tilgjengelige og ambulansehelikopteret var på fastlandet. Så i stedet kom redningstjenesten i en utrangert ambulanse med ansatte som måtte ta en pause fra ferien for å hjelpe.

– Det var mye som skjedde i det øyeblikket, og da ambulansen endelig satte kursen mot sykehuset, mistet jeg alt fokus. Jeg hadde veldig vondt. 

Louise ble røntgenfotografert to ganger på sykehuset før legene kunne fastslå at hun hadde et kraniebrudd og tre hjerneblødninger. Hun husker ikke mye fra da hun fikk informasjonen, heller ikke de første dagene etter ulykken. Alt var som en stor tåke.

Veien tilbake i salen…

Etter å ha tilbrakt to uker på sykehuset, fikk Louise endelig lov til å reise hjem igjen. Etter det ventet tre måneder med restitusjon og å gjøre absolutt ingenting. Louise tilbrakte mesteparten av tiden sovende, på grunn av den forferdelige trettheten hun opplevde.

Hjerneutmattelsen var et faktum, og lys og lyder var uutholdelige. Bare lyden av bestikk som skrapte mot en tallerken fikk Louise til å føle at hodet hennes var i ferd med å eksplodere.

– Hjernetretthet kan beskrives som å ha en viss mengde batteri, og når batteriet går tomt, kan du ikke gjøre noe som helst. Ingenting fungerer, og kroppen din kan knapt bevege seg. Når du har ladet batteriet, kan du fortsette litt videre. Men etter en stund, går det helt tomt. Energien er veldig begrenset.

De første par månedene var forferdelige, og Louise talte dagene til hun kunne komme seg opp på hesten igjen. Selv om ulykken skjedde i stallen, var det dette stedet hun lengtet mest etter. Det var ikke før seks måneder senere, da rehabiliteringen startet, at Louise endelig kunne begynne å ri igjen. Louise begynte med å ri en eldre hest fra egen avl som hun selv hadde trent. En veldig snill hest, som gjorde Louise rolig og trygg.

– Først red jeg hesten i longering, sammen med døtrene mine. De lot meg bare skritte til å begynne med, så jeg var ganske irritert på dem, sier Louise med et glimt i øyet. Jeg fortsatte med longeringslinjen neste dag, men økte vanskelighetsgraden litt. Døtrene mine trodde de skulle dø av frykt da jeg galopperte. Men jeg mistet ikke balansen i ulykken, så det var ikke et problem i det hele tatt for meg å ri i et høyere tempo.

Louises hverdag ble snudd opp ned. Fra å ha en full timeplan med mange ting på gang, til et liv hvor mye hvile er avgjørende. Hun måtte finne en rytme som involverte regelmessige måltider og hvile på ettermiddagen.

”Hjernetretthet kan beskrives som å ha en viss mengde batteri, og når batteriet går tomt, kan du ikke gjøre noe som helst.”

– Louise Etzner Jakobsson

Under rehabiliteringen begynte en typisk dag med frokost om morgenen etterfulgt av å ta seg av hjemmet og kontoradministrasjon. Louise unngår for det meste å sitte foran datamaskinen etter ulykken på grunn av hjernetrettheten. Etter at hun har arbeidet seg gjennom innboksen, drar hun av gårde til stallen for å møkke ut, ordne hestefôr og gjøre andre nødvendige oppgaver. Deretter rir hun før det er tid for lunsj, etterfulgt av hvile. Når hun er ferdig med å hvile, er det tid for å dra til stallen igjen for å ri dagens andre hest. 

– Jeg jobber fortsatt som trener, men ikke i samme grad som før. Jeg kan ikke undervise så mye som jeg gjorde før på grunn av trettheten. Men når du har dyktige og motiverte studenter som er veldig ivrige, vil man jo stå på for dem. 

Å komme seg opp på hesteryggen igjen etter en så stor ulykke er ikke noe man kan ta for gitt. Men til tross for det har Louise vært svært bestemt på å bli helt frisk og komme tilbake.

– Du kan ikke gi opp. Det vil bli tøft, men ikke umulig. Det umulige er bare mer komplisert. Du må simpelthen være forberedt på å gjøre arbeidet.


 

…Og hele veien til verdenseliten innen hestesport

Man kan ikke unngå å legge merke til hvilken enorm jobb Louise har gjort siden ulykken. Hva med å delta i VM, delta i tre europamesterskap og de paralympiske leker i Tokyo 2021 – hvor hun fikk en sølvmedalje? Men reisen har vært utfordrende og Louise har møtt flere hindringer underveis. 

Under koronapandemien besluttet Paralympics i Tokyo å flytte arrangementet til året etter. Da nyheten ble annonsert, mistet dessverre Louise hesten hun red på, siden eieren bestemte seg for å bryte avtalen og ta med seg hesten hjem for å pensjonere den. Zernard, som hesten heter, hadde vært Louises konkurransepartner i sju år og var også hesten hun hadde kvalifisert seg til lekene med – noe som satte Louise i en vanskelig situasjon. 

– Jeg endte opp i et slags vakuum i noen måneder og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre.

Etter noen måneder fant Louises venn en ny hest og kjøpte den til henne. Goldstrike B.J (Goldie) var en veldig snill hest med tre gode gangarter. Det var ingen ulemper og han hadde mye energi! Selv om Goldie er en glad og positiv hest, er han også veldig følsom. For det meste er han en rolig hest, men når han blir redd, blir Goldie vettskremt.

Det var mye å gjøre med en helt ny hest som ikke var kvalifisert for Paralympics. Den første internasjonale konkurransen i Mannheim gikk ikke som planlagt, og på grunn av det ble en konkurranse i Nederland deres siste sjanse til å kvalifisere seg. På den andre konkurransedagen klarte Goldie å overbevise dommerne og fikk 72 % – som sikret en plass på startlisten for Paralympics 2021!

…Frem til neste hinder dukket opp. Med bare måneder igjen til den store konkurransen i Tokyo, brakk Louise beinet. Hun var akkurat i ferd med å gå av sykkelen da hun plutselig snublet og ble truffet av sykkelrammen.

– Jeg følte umiddelbart at noe hadde brukket, men jeg visste ikke om det var skjelettet mitt eller bløtvevet som hadde blitt skadet.

”Ortopeden ville at gipsen skulle være på i seks uker, men til slutt gikk han med på det. Jeg fortalte ham at jeg har trent i to hele år for denne konkurransen, og at jeg ikke ville ta nei for et svar.”

– Louise Etzner Jakobsson

Senere på sykehuset ble hun informert om at det var både bløtvevet og skjelettet. Det var et brudd som krevde operasjon, anestesi og skruer satt inn i beinet. Siden Louise har hatt brudd før, visste hun at det kan leges på omtrent seks uker – noe som betydde nok tid til å konkurrere i Paralympics. Hun måtte bare få tid til operasjonen umiddelbart! Etter noe masing på legen, fikk hun operasjonen med en tomåneders margin til Paralympics.

– Ortopeden ville at gipsen skulle være på i seks uker, men til slutt gikk han med på det. Jeg fortalte ham at jeg har trent i to hele år for denne konkurransen, og at jeg ikke ville ta nei for et svar. 

Det var nære på! Med én uke igjen til Paralympics, red Louise for første gang etter operasjonen. Datteren hennes fikk være den som trente Goldie gangen før forestillingen, noe som gjorde at Louise kunne spare energi. Da de ankom Tokyo, hadde tiden kommet for Louise til å komme seg opp i salen igjen – og hun gjorde det med enestående resultater. Rittet til Goldie og henne resulterte i en sølvmedalje!

– Denne medaljen er en lagmedalje, for hele familien min har hjulpet meg underveis. Uten hjelp fra døtrene mine med Goldie, eller mannen min som kjørte meg til konkurranser, ville jeg ikke ha kommet så langt. Den mentale støtten de gir meg betyr alt. Og også hvordan de har klart å leve med målrettetheten min, og at jeg sitter i rullestol og med krykker. Det betyr virkelig alt for meg.

”Du kan ikke gi opp. Det vil bli tøft, men ikke umulig.”

– Louise Etzner Jakobsson

– Jeg tror jeg fortsatt utvikler meg og blir bedre selv om jeg blir eldre. Jeg føler meg mer energisk og jeg lærer også hvordan jeg kan håndtere og takle hjernen min. Jeg vet hvordan jeg skal håndtere dagene mine nå.