Den svenske dressurrytteren Therese Nilshagen har absolutt ikke tatt noen snarveier til toppen av ridesporten. Hun begynte ridekarrieren i ung alder på en rideskole og fortsatte å ta timer til hun gikk ut av videregående skole. I en alder av fjorten år deltok hun i sin første dressurkonkurranse på rideskolens ponni Rainbow, og den blå rosetten de vant sammen, styrket lidenskapen hennes for sporten. 

I dag er Therese en av Sveriges fineste dressurryttere og et nøkkelmedlem av landslaget, og hun beviser at med tålmodighet og utholdenhet kan hvem som helst lykkes i denne sporten, uansett bakgrunn. 

Vi hadde en prat med Therese der hun delte sin reise fra å være rideskoleelev ved Vällingby Rideklubb – til å bo i Tyskland, tilhøre verdenseliten i hestesporten, og ri i de største mesterskapene.

Om Therese Nilshagen

• Bor i: Tyskland, konkurrerer for Sverige

• Alder: Født 24. januar 1983

• Yrke: Profesjonell dressurrytter og sjefrytter ved Dressage Horse Performance Center Lodbergen i Tyskland

• Instagram: @therese_nilshagen_
  
  

Hvordan begynte det? Når kom du først i kontakt med hester?

– Vel, første gang var da jeg tok en ponnitur på Skansen, friluftsmuseet og dyrehagen i Stockholm, med bestemoren og søsteren min. Etter det begynte storesøsteren min, som er tre år eldre enn meg, å mase på foreldrene våre om å få gå på rideskole. Som lillesøster ønsket jeg å gjøre alt hun gjorde, så da jeg var rundt 8–9 år gammel, begynte jeg også å ri på rideskolen – og jeg endte opp med å bli der veldig lenge. Først red jeg bare én gang i uken, men jeg var fortsatt i stallen hele tiden. Hele mitt sosiale liv dreide seg om stallen, og mens den beste delen definitivt var å dra på ridetimen min, bodde jeg praktisk talt der og hang der hver dag. Høydepunktet var da jeg fylte 15 og fikk jobbe i stallen. Jeg klarte å betale ned ridetimene mine og ri to ganger i uken i stedet. De hadde også ponniavl på stedet, og siden jeg var ganske småvokst, fikk jeg etter hvert hjelpe til med å temme Shetlandsponniene under sal også.

”Helt siden jeg var ganske ung, klarte jeg å finne måter å få flere timer i salen.”

– Therese Nilshagen

Hvor lenge red du ved rideskolen?

– Jeg ble værende på rideskolen i lang tid, faktisk helt til jeg var ferdig på videregående. På det tidspunktet var jeg for gammel til å ri ponnier, og det virket som et naturlig neste steg å gå videre da jeg ble tilbudt muligheten til å jobbe med Ann Sophie Mannerfelt og Louise Nathhorst. Men rideskolen var virkelig det beste stedet for meg å være alle de årene. Siden mine foreldre ikke hadde planer om å kjøpe en egen ponni til meg, var rideskolen stedet der jeg ble oppdratt og utdannet som rytter. Noen foreldre tenker kanskje at ridning er dyrt, men jeg synes det er vel anvendt tid. På den måten kan barna, i stedet for å være ute og rote rundt på gatene, tilbringe tiden i stallen.

I dag er du en av Sveriges beste dressurryttere, har du alltid vært fokusert på dressur?

– Ja, jeg har alltid vært fokusert på dressur. Rideskolen hvor jeg red, Vällingby Ridklubb, var ganske dressurorientert, så på den måten var det mye dressur helt fra starten av, selv om vi også hoppet et par ganger i året.

Så når du ser tilbake på det, ser du noen spesielle fordeler med å ri på en rideskole?

– Når det gjelder meg, ser jeg definitivt mange fordeler med å ri på en rideskole. En av de største fordelene er at du får muligheten til å ri forskjellige typer hester og ponnier.  Da jeg begynte å ri i en dressurgruppe, var det litt annerledes fordi da begynte du å fokusere mer på en spesifikk ponni. Men så lenge du kan, tror jeg at du bør ta muligheten til å ri så mange forskjellige hester som mulig, fordi det er virkelig verdifullt!

Når begynte du å konkurrere?

– Jeg begynte å konkurrere i dressur da jeg var bare 14 år gammel. Det var en dressurkonkurranse for nybegynnere på en 128 cm høy ponni som het Rainbow og vi klarte faktisk å komme på 2. plass! Vel, det var bare fire andre konkurrenter, og en av dem ble eliminert – men for meg føltes det fortsatt som om jeg hadde vunnet OL. Dette oppildnet meg til å delta i flere konkurranser, og jeg husker at jeg tenkte: "Jeg vil fortsette med dette!"

Etter skolen begynte du å jobbe ved en rideskole i Sverige før du flyttet til Tyskland, hvordan havnet du der?

– Vel, jeg hadde store drømmer tidlig. Kanskje ikke like stort som OL, men jeg følte at jeg ville lære mer om ridekunsten, utvikle meg og bli bedre. Jeg hadde hørt at en god måte å starte på var å flytte til utlandet og at Tyskland ville være et godt land – men jeg visste ikke egentlig hvordan jeg skulle komme meg dit fordi jeg ikke hadde noen til å legge til rette for meg.

– Så, mens jeg jobbet på Hogsta rideskole, ble jeg kjent med en jente som hadde en venninne som hadde vært i Tyskland. Den venninnen visste at hennes tidligere sjef lette etter noen å ansette og spurte om det kunne være noe for meg. Så jeg ringte ham med skjelvende stemme, vi bestemte at jeg skulle dra dit for å prøve det ut i noen dager – og vel, så gikk alt ganske fort! Jeg fikk jobben og mindre enn to måneder senere flyttet jeg til Tyskland. Jeg hadde akkurat fylt 20 og planen min var å dra til Tyskland, jobbe der i ett år og deretter komme tilbake til Sverige for å fortsette studiene. Men nå er det 20 år siden jeg flyttet hit, haha, det føles sprøtt!

Med andre ord, du har bodd i Tyskland like lenge som du har bodd i Sverige nå. Føler du deg tysk?

– Hmm, nei jeg føler meg svensk og jeg er veldig patriotisk når det gjelder sport og slikt. Og det er virkelig gøy å komme hjem og besøke familien, spise svensk mat og kjøpe svensk godteri. Jeg elsker Sverige, men jeg liker også Tyskland veldig godt og livet jeg har her med hestene. Akkurat nå ser jeg mange fordeler med å bo i Tyskland og jeg vet at jeg ville savnet mange ting her veldig mye hvis jeg flyttet.

Hva var den største forskjellen mellom Sverige og Tyskland som du merket da du flyttet dit?

– Vel, jeg må si, det største jeg merket da jeg først flyttet til Tyskland var måten folk kommuniserer på. De er ikke like opptatt av å pakke ting inn i bomull som vi pleier å være i Sverige. Her er folk mer direkte og har mer av en "bare si det som det er" tilnærming. Dessuten føler jeg at vi i Sverige har en "alle skal få være med"-mentalitet, mens tankegangen her er mer som "om du er god nok, kan du bli med." Det er ikke dårlig eller noe, bare annerledes. Men det tok definitivt litt tid å venne seg til!

Når begynte du å ri profesjonelt?

– Vel, det var ikke før noen år etter at jeg flyttet til Tyskland. Først jobbet jeg som hestepasser for en topprytter som hadde noen hester på Grand Prix-nivå. Etter hvert som jeg forbedret ferdighetene mine, fikk jeg flere muligheter til å ri. Til slutt fulgte jeg ham til et stort anlegg kalt Gestüt Grönwohldhof og fikk jobb som rytter. Så, jeg startet på bunnen som hestepasser og jobbet meg oppover i gradene.

– Til slutt var jeg heldig nok til å ende opp i Lodbergen, og jeg har vært her i elleve år nå. Her får jeg virkelig leve ut drømmen min og hjelpe til med å drive en fantastisk virksomhet. Jeg har også et fantastisk team og støttespillere som alltid støtter meg. De kjøper ikke bare fantastiske unge hester som jeg får trene, men gir meg også muligheten til å beholde dem hvis vi ser potensial i dem. Det betyr alt for meg!

Du kan si at en stor del av suksessen din skyldes hesten din Dante Weltino – når møttes dere første gang?

– Da jeg først ankom Lodbergen, var Dante allerede der og han var bare fem år gammel. Han var en av hestene som jeg testet ut for jobben, og jeg kunne umiddelbart se at han var en virkelig temperamentsfull hest. På den tiden ville han ikke skritte, han ville bare gå fort, men jeg kunne føle at det var noe spesielt med ham. Jeg visste at det å jobbe med ham ville være en utfordring, men jeg visste også at han hadde et enormt potensial.

Så, hva vil du si gjør ham så spesiell?

– Vel, jeg tror det er personligheten hans som gjør at han skiller seg ut. Å trene ham har vært en lek fordi han alltid har vært utrolig positiv. Selvfølgelig var det ikke alltid lett siden han var en fem år gammel avlshingst med mye på gang. Han har alltid hatt mye energi og vilje til å jobbe, men han er også utrolig snill, noe som er kjempeflaks! Ellers ville jeg nok ha kysset bakken MYE med ham, haha.

”Dante er min en-gang-i-livet hest, ingen tvil om det. Jeg tror ikke at noen eller noe noensinne kan overgå ham.”

– Therese Nilshagen

Har du noen spesielle minner om ham som du vil dele?

– Å, det er vanskelig å velge bare én! Dante har vært en drøm som har gått i oppfyllelse for meg og vi har oppnådd så mye sammen. Men jeg må si at Europamesterskapet i 2017 i Göteborg var spesielt minneverdig. Å vinne lagbronse og komme på 4. plass individuelt var en stor milepæl for oss, og å gjøre det på hjemmebane gjorde det enda mer minneverdig. Jeg får fortsatt gåsehud når jeg tenker på hvordan publikum heiet på oss før vi i det hele tatt gikk inn i arenaen. Det var virkelig et uforglemmelig øyeblikk.

Når du ser fremover, har du noen langsiktige ridemål akkurat nå?

– Nå har jeg snakket mye om Dante – men han er bare hjertehesten min og en champion, så hovedmålet vårt er å konkurrere i flere mesterskap sammen. Men jeg har andre hester også, og jeg drømmer om å utvikle og trene så mange hester som mulig opp til høyeste nivå. Å ri i mesterskap er alltid et stort mål for meg, så jeg sikter mot Europamesterskapet i 2023. Når det gjelder lenger frem, vil jeg gjerne konkurrere i OL i Paris i 2024, og hvis vi snakker virkelig langsiktig, er OL i Los Angeles i 2028 også på radaren min.

Hva inspirerer deg?

– Du vet, vi har alle våre opp- og nedturer, noen ganger går ikke ting etter planen, og det er lett å bli fanget i negative tanker, for eksempel når været er dårlig eller når treningsøkter ikke går som planlagt. Men så finner jeg inspirasjon i mennesker som aldri gir opp til tross for utfordringene de møter. Det er virkelig beundringsverdig å se mennesker som, til tross for å ha en vanskeligere vei, holder ut og gjør det beste ut av situasjonen sin. Vi har alle forskjellige omstendigheter i livet, men de som har det tøft og likevel aldri gir opp – det er det jeg finner virkelig inspirerende.

Hvilke råd vil du gi til noen som ønsker å forbedre ridningen sin, men ikke har egen hest? Hva kan du gjøre for å utvikle deg uten din egen hest?

– Hvis du rir på en rideskole og ikke har din egen hest, vil mitt beste tips være å ri så mange forskjellige hester som mulig. Prøv å variere rideturene dine og utfordre deg selv med forskjellige hester for å få bedre forståelse av hvordan ulike hester oppfører seg og reagerer på ulike signaler. I tillegg kan du prøve å finne måter å tilbringe mer tid i salen på ved å melde deg som frivillig i stallen eller tilby å hjelpe med gjøremål. Du kan også se om du kan finne noen som eier en hest som du kan lease.

– Og husk, hvis du virkelig er dedikert til å forbedre ridningen din, kan du få det til, selv uten din egen hest. Det er jeg et levende bevis på. Ikke tro at bare fordi du ikke har de beste forholdene, er det umulig for deg. Faktisk tror jeg det er en velsignelse i forkledning å måtte legge inn ekstra innsats og ikke ta alt for gitt. Min egen ridekarriere skjøt ikke fart før jeg ble 20. Å lykkes i ridesport er et maratonløp, ikke en sprint, og det er aldri for sent å jakte på drømmene dine.