Etter å ha vokst opp i en hesteinteressert familie, visste Michael Duffy alltid at han ville satse på sprangridning. Som 17-åring forlot han hjemmet for, som han sier selv, ”å prøve seg” og nå konkurrerer han jevnlig på 5*-nivå. Prestasjonene hans inkluderer, blant annet, å vinne lagsølv i EM i 2023 og å vinne Longines Global Champions Tour Grand Prix i Miami i 2024. 

I dette intervjuet blir vi bedre kjent med Michael og hører hva som har inspirert ham i løpet av karrieren og hvilke mål han har for fremtiden. 

Om Michael Duffy

• Født: 12. oktober 1994

• Bor i: Tyskland

• Konkurrerer for: Irland 🇮🇪

• Disiplin: Sprangridning

• Instagram: @duffy_michael1
  
  

Vi begynner intervjuet med det som kanskje best kan beskrives som et litt eksistensielt spørsmål:

For de som ikke kjenner deg, hvordan vil du beskrive Michael Duffy?

– Jeg antar at jeg er stille, jeg ville ikke vært den største pratmakeren i verden. Og jeg er målrettet. Både med hestene og karrieren min er jeg veldig fokusert på det. Hvordan vil jeg ellers beskrive meg selv? Hm. Jeg vet ikke – jeg er ganske kjedelig, antar jeg, haha.

Hvordan ble du involvert med hester?

– Min bestefar var en banebygger, og han bygde baner over hele verden. Han bygde baner på Spruce Meadows, under World Games i Dublin, på London Olympia, og på stevner i Australia og i Libya. Han bygde overalt. Faren min var også sprangrytter og red på et veldig godt nivå da han var yngre, på nasjonalt nivå. Så kom jeg, liksom, sammen med ponniene, og det tok over da. 

Gitt bestefarens og farens karrierer, er det kanskje ikke overraskende at det for Michael alltid var en selvfølge å fokusere på sprangridning. Men han forklarer at da han var yngre, var han også veldig interessert i å ri løp. 

– Jeg var også veldig interessert i løp fra ung alder. Jeg pleide å ri ut med fullblodshestene da jeg var yngre. Jeg nølte litt om jeg var god nok for det, men problemet var at da jeg red ut med dem, var jeg samtidig også for langt inne i sprangridningen. Jeg hadde allerede suksess innen ponnier og juniorer og sånne ting, så det ville vært en stor endring å gi slipp på det. 

”Du må lytte til hesten. Den vil fortelle deg når den er klar. Noen hester trenger litt mer tid, men hvis du kan holde deg i skinnet og vente på dem, så vil det komme.”

– Michael Duffy

Hva mener du er de viktigste egenskapene til en vellykket sprangrytter?

– En ting Helena Stormanns sa til meg som jeg fremdeles husker, er at det er et maraton, ikke en sprint. Og det er veldig, veldig sant. Jeg vil si at jeg kanskje var litt utålmodig da jeg var yngre. Jeg sier ikke at jeg er den mest tålmodige nå, men jeg er absolutt mye mer tålmodig! Du må huske at for å bygge en karriere, må du beholde hestene lenge. Hvis du fortsetter å gjøre de riktige tingene med hesten, lønner det seg. 

Han understreker viktigheten av tålmodighet, og legger til:

– Jeg hoppet med en fireåring, en femåring og en seksåring i morges, og de er alle på nøyaktig samme nivå, alle hopper 90 cm. Det er selv om den ene er to år eldre enn den andre – hun hadde fått et føll, og hun var ikke klar. Nå er hun klar, og hun er veldig smart faktisk. Men du må lytte til hesten. Den vil fortelle deg når den er klar. Noen hester trenger litt mer tid, men hvis du kan holde deg i skinnet og vente på dem, så vil det komme. 

Hva er de langsiktige målene dine som idrettsutøver?

– Jeg tror OL er høydepunktet. Men i nærmere fremtid har vi World Games i Aachen i 2026. Før det skal vi til Wellington i tre måneder, og så er det Nations Cups og EM denne sommeren. Selvfølgelig er det også et par Grand Prix og andre ting du gjerne vil raske med deg underveis. Jeg kommer sannsynligvis ikke til å gjøre så mange globale turer som jeg gjorde i fjor, men prøve å fokusere litt mer på Nations Cups. Jeg vil sikte meg inn på noen av Rolex-ene mot slutten av sesongen, som Dublin og Brussel.

”Vi vil alle være verdens beste i denne sporten og vinne Grand Prix og OL – og alt det der. Men den første personen som må inspirere deg er deg selv, egentlig.”

– Michael Duffy

Hesterelatert eller ikke, hvem eller hva inspirerer deg?

– For å være ærlig, antar jeg at det er mange måter å se på det spørsmålet:

• For meg er det en sult jeg har for sporten. Vi vil alle være verdens beste i denne sporten og vinne Grand Prix og OL – og alt det der. Men den første personen som må inspirere deg er deg selv, egentlig. Du må ville gjøre det. Og det er veldig enkelt å si at du ønsker å gjøre det, men å deretter gå ut og gjøre det er noe annet. 

• Fra et ridemessig synspunkt er det så mange gode ryttere nå. Jeg tror ikke du bør fokusere på én bestemt rytter. Du ser forsiktigheten Marcus Ehning rir med, den er enestående. Og Harrie Smolders – nøyaktigheten han kan ri med. Jeg husker da jeg var barn, Eddie Macken, som er en irsk helt og var en stor rytter på 80-tallet, var den vi pleide å elske å se på gamle videoer av. Men det er mange mennesker – og du kan lære av alle. Som sagt jobber jeg veldig tett med Helena Stormanns nå, og hun har gjort mye innen sporten selv og er en stor hjelp. 
  
  

• Selvfølgelig er det hestene også. Det er ikke som en jobb der vi går på kontoret og rir hester. Det er 24/7. Jeg var nylig hjemme i Irland i to dager med foreldrene mine, og jeg rev meg i håret og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Når jeg er rundt hestene, er jeg mer avslappet.

Hvis du kunne si noe til ditt yngre jeg, hva ville det vært? 

– Det ville absolutt vært den tålmodigheten jeg snakket om tidligere. Jeg ville ha sagt til meg selv: ”Det kommer til å skje.” Da jeg dro fra Shane Breen var jeg 19 år, hadde to hester og ingen penger, ingenting, og jeg pleide å haike til stevner med de lokale gutta. Jeg red min første Nations Cup to år senere. Så jeg sa til meg selv å prøve å la det skje litt mer, å ikke tvinge det så mye. 

”Jeg elsker spenningen ved å bli kastet av en treåring, jeg elsker å konkurrere i Grand Prix og alt mellom.”

– Michael Duffy

Hva liker du best: å konkurrere, trene andre ryttere eller trene opp unghester?

– For å være ærlig, liker jeg alt. Selvfølgelig elsker alle de 90 sekundene du er i ringen i en 5* cup eller et Grand Prix eller mesterskap, det er selvfølgelig fantastisk. Men jeg red to treåringer i morges, og jeg elsker å tilbringe tid med dem også. Og jeg har mange ryttere som har trent med meg tidligere, og jeg er veldig stolt av dem. Jeg bare elsker hester, jeg elsker alt ved dem. Jeg elsker spenningen ved å bli kastet av en treåring, jeg elsker å konkurrere i Grand Prix og alt mellom. 

Hva tror du det er som gjør at Irland er sånn en stormakt innen sprangridning?

– Jeg antar det er mange forskjellige aspekter ved det. Det store med Irland er at hester er veldig tilgjengelige, det er massevis av hester og ponnier rundt om. Det er veldig lett å få fatt i en og dra til rideskolen og få muligheten til å ri. Mens hvis du sammenligner det med mange andre steder, som i USA, er det så dyrt å ri. Her er det så mange muligheter. 

Samtidig, legger Michael til, er det også utfordringer.

– Det kommer et punkt der det er ganske vanskelig å nå toppen fra Irland, bare fordi vi er det vestligste punktet i Europa, og det tar to dager bare å komme til Calais, vet du, så det blir ganske vanskelig på lang sikt. Men hvorfor er det så mange gode irske ryttere? Det er fordi konkurransen er så intens selv når du er ung. Jeg husker da jeg vokste opp, hver helg – og jeg mener hver helg – var det Bertram Allen, Eoin McMahon, Michael G Duffy, Kellie Allen, Emily Turkington, meg selv … Og det var så mange av oss som prøvde å kverke hverandre i Pony Grand Prix. Konkurransen om Pony European Championships var intens.  

– Det er også slik at hvis du ønsker å lykkes, må du forlate hjemmet. Eller kanskje du ikke må – men 90 % har. Hvis du er villig til å forlate hjemmets lune rede og familien din, som jeg gjorde da jeg var 17, er det et utrolig sterkt uttrykk for intensjon – at du faktisk ønsker dette. 

”Jeg trakk i tøylene for å komme meg ut og få tilgang til bedre stevner, prøve bedre hester og bare prøve å få det til.”

– Michael Duffy

Hvordan var det å forlate hjemmet da du var 17?

– Jeg husker jeg nesten ikke kunne vente. Mamma fikk meg til å fullføre skolen, og jeg husker jeg rev meg i håret det siste året. Jeg hadde jobbet for Cian O’Connor på den tiden, og jeg gikk også heltid på skolen. Jeg tok med meg bøkene mine, men de fikk ikke veldig mye oppmerksomhet ... På det tidspunktet hadde jeg allerede ridd én gang i 5*-klassen i Dublin, jeg var nasjonal mester og hadde allerede hatt en del lokal suksess, og jeg bare dro i tøylene for å komme ut og delta på bedre stevner, prøve bedre hester, og bare forsøke å få det til. 

Hva er favorittproduktene dine fra MD?

– Genserne er veldig, veldig komfortable og det er ridebuksene også. De er veldig slitesterke. Hanskene er også flotte, noen ganger når hanskene ikke passer godt, får jeg en falsk følelse på tømmene, men disse hanskene er veldig, veldig gode. Og jeg har fortsatt et par plagg jeg ikke har brukt ennå.